Cape Verdean culture cultura cabo-verdiana music literature pano

 

Amilcar Cabral,
agronomen som ble geriljaleder

 

av Olav Aalberg: olav.aalberg # gmail.com

(artikkel publisert i Klassekampen 1998 under Ansumane Manés opprør)

 

return to front page

 

 

 

Leia mas sobre o Amilcar Cabral:

Urolighetene i Guinea Bissau skjer tjuefem år etter at landet ble selvstendig.

En agronom sto sentralt i frigjøringen. Amilcar Cabral grunnla to frigjøringsbevegelser, som begge spilte en sentral rolle i frigjøringen av de portugisiske koloniene. 

Den 20. januar for 25 år siden ble geriljalederen  fra Guinea-Bissau og Kapp Verdeøyene, Amilcar Cabral, skutt ned og drept i Conakry (hovedstaden i Guiné Conakry). Dette skulle markere slutten på en epoke og starten på en ny. Året etter kom den såkalte nellikrevolusjonen i Lisboa, da unge offiserer styrtet Salazarregimet.

 Kapp Verde er i dag et demokratisk styrt land. Guinea-Bissau har fortsatt store problemer. Noe av forklaringen ligger i at landet ikke lyktes i å iverksette Cabrals drøm.

 Amilcar Cabral ble født i Guinea Bissau 12. september 1924. Foreldrene kom fra Kapp Verde, men bodde lenge i Guinea-Bissau.

 Cabral utdannet seg til landbruksingeniør i Lisboa. Hans første jobb var med et folketellingsprosjekt som ga ham en unik detaljkunnskap om Guinea Bissaus geografi. Dette kom til god nytte i organiseringen av PAIGC - det nasjonale revolusjonære parti, og dermed også for frigjøringskrigen.

 Cabral har blitt sammenlignet med Mao og Che Guevara, og er anerkjent som en viktig afrikansk revolusjonsteoretiker. Cabrals artikler benyttes stadig i antologier, med emner om kultur, pedagogikk, politikk og filosofi. I Norge er han mindre kjent, men kan leses på norsk: "Frigjøringskamp i teori og praksis" fra 1973 er en samling artikler og taler.

 Både gjennom beskrivelsene av og om ham, men også med sine egne skrifter framstår Amilcar Cabral som en fascinerende person, med stor innsikt i hva som trengtes, ikke bare for å vinne krigen, men også vinne freden. Han la selv liten vekt på andre revolusjonæres erfaringer og holdt som viktigst, at enhver revolusjon i første rekke må bygges på grundig lokalkunnskap. Forholdene i Afrika var helt annerledes enn de Marx fant i Europa. Marx´ mistillit til bøndene ble ikke delt av Cabral. De fleste land i Afrika manglet en arbeiderklasse og hadde ingen større gruppe landarbeidere som var fratatt jord.

 Cabral hadde heller ikke særlig sans for Marx´ historieforståelse. Dersom det er slik at historien begynner med klasser og klassekamp, må man følgelig si at et folk som Balante i Guinea, Cuanhama i Angola og Maconde i Mosambik lever utenfor Historien, eller rett og slett ikke har noen historie. Et  slikt standpunkt blir absurd og ble avvist av PAIGC. Man utviklet i stedet en forståelse av produktivkreftene som de avgjørende faktorer ved endring av historien.

 Cabral fant at de som lettest kunne overtales i første omgang, var førstegenerasjons byboere - de som ennå hadde sterke røtter på landsbygda, men samtidig hadde rukket å bli byvante. Disse satt på viktig kunnskap om aktuelle medspillere i landsbyene. Krigen måtte utkjempes i Guinea-Bissau; Kapp Verdeøyene var for små og for lette å kontrollere for portugiserne. 

Guinea-Bissau har over 15 ulike språkgrupper, med samfunnsformer som spenner fra nærmest statsløse til semi-føydale. Det finnes også en rekke ulike religioner; Islam og kristendommen er her i mindretall, dominert av lokale religioner. Cabral innså raskt at man måtte ta mange hensyn for å vinne gehør for ideen om væpnet opprør. "Når vi besøker maniinkaområder, kler vi oss som en mandinka. Når vi besøker balanteområder, kler vi oss som en balante," lød omkvedet.

 

Krigen mot Portugal kunne ikke vinnes uten støtte fra og samarbeid med andre land. Som student i Lisboa på slutten av førtitallet hadde Cabral god kontakt med studenter fra de andre portugisiske koloniene. I september 1956 var han i Bissau på besøk og tok ledelsen i dannelsen av PAIGC (Partido Africano da Independência da Guiné e Cabo Verde), sammen med halvbroren og fire venner. I Angola, hvor han arbeidet på en privat sukkerplantasje, grunnla han sammen med medisineren Agostinho Neto i desember samme år MPLA (Movimento Popular de Libertação de Angola). Senere, i 1960, forlot Cabral Bissau, for i hemmelighet å danne et fellesparti, FRAIN, (Frente Revolucioária Africana para a Independência Nacional das colonias portuguesas) senere CONCP (Conferência de Organizações Nacionalistas das Colonias Portuguesas, som også inkluderte FRELIMO i Mosambik), for å forene de portugisisktalende landene i kampen mot kolonimakten.

Det var altså ingen hvem som helst som 12. desember 1962 presenterte PAIGC for FNs generalforsamling. "Vi har ikke kommet til dere for å be om tropper for å befri vårt land, ettersom vi er sikre på å greie det selv, sa Cabral i sin presentasjon, ett år før krigen i det hele tatt var kommet i gang. Oktober -72 ble Cabral den første representanten for et folk i væpnet strid som ble innvilget observatørstatus og dermed det privilegium å få tale til FNs Generalforsamling.

 Kina ble i 1960 det første landet som støttet PAIGC og MPLA. Senegal og Guiné-Conakry ble de nærmeste fristedene fra Portugals sikkerhetspoliti, PIDE. Norge, Sverige og Danmark bidro også med støtte, hovedsakelig med humanitær hjelp. Svenskene betalte og bygget en radiostasjon for PAIGC og hadde Kapp Verde som hovedsamarbeidsland på bistandssiden fram til for vel fire år siden. Støtten ble gitt som importstøtte uten begrensninger - noe som sier litt om landets meget velfungerende ressursstyring.

 PAIGC besøkte en rekke allerede frigjorte land, og merket seg at ofte hadde de nye lederne overtatt styringsmekanismene etter forgjengerne. Derfor mente Cabral at det ikke bare var

 "et spørsmål om å ha afrikanske ministre. Det vi trenger er at vårt arbeid, våre verdier, skal tilhøre oss alle, tilhøre folket som arbeider for å skape verdiene....Om vi fører denne krigen bare for å kaste ut portugiserne, er det ikke vært slitet. Ja vi slåss for å kaste ut portugiserne, men også for at ingen skal utnytte oss, verken hvite eller svarte."

 PAIGC var seg også meget bevisst at partiet måttet holde geriljaen i tømmene. For mange steder hadde geriljaen endt opp med å bli upolitiske maktfaktorer, med kun egen vinning for øye. Dette førte i sin tur til at utviklingen av landene stanset opp.

 Men en krig er ikke bare om materielle verdier, mente Cabral:

 "....Mange tenker bare på Kapp Verde som Praia eller São Vicente. Men enhver som kjenner bushen på Kapp Verde, føler på Kapp Verde en afrikansk realitet så følbar som [i] noen annen del av Afrika. Kulturen til det kappverdiske folk er essensielt afrikansk..."

 Som en logisk slutning av denne innsikten, satset geriljaen på å fokusere på den afrikanske arven hos den i all hovedsak blandede befolkningen på Kapp Verde. Man brukte mye tid på å bevisstgjøre og lære opp jordbruksbefolkningen. Slik bygde man opp "kapital" geriljaen kunne tære på når krigen kom i gang i 1963, etter at portugisiske militære drepte femti streikende havnearbeidere og sjømenn på havna i Pidjiguiti i 1959. Denne handlingen var avgjørende for at man ble enige om at væpnet motstand var uunngåelig. Over tre år skulle det altså ta å forberede befolkningen på krigen, men da var man også klare til å bygge opp mobile helsestasjoner, skoler og andre velferdstilbud. I et land med over 99% analfabetisme og kun ett sykehus utenfor hovedstaden, med en spedbarnsdødelighet på opp mot 600 av 1.000 (!), var dette trekkplastre gode som noe. Folk strømmet til frigjorte områder for å få utdanning og tilgang til medisinsk hjelp.

 "...Kultur, uansett dens ideologiske eller idealistiske karakteristika i dens uttrykk, er således et essensielt element i et folks historie...."Et folk som frir seg fra fremmed dominans vil ikke bli kulturelt fri med mindre det, uten å undervurdere betydningen av positive bidrag fra undertrykkerens kultur og andre kulturer, vender tilbake til sin egen kulturs oppadgående stier....Vi ser derfor at om imperialistisk dominans avhenger av kulturell undertrykking, er nasjonal frigjøring en kulturhandling..."

 Ennå i dag, over tjue år etter frigjøringen av landet, er Kapp Verdes kulturliv sterkt influert av Cabrals kulturforståelse. Gamle afrikanske tradisjoner er innkorporert som selvfølgeligheter i musikk, billedkunst og litteratur. Gamle håndverkstradisjoner har fått en renessanse.

 Fram til 1981 var Guinea Bissau og Kapp Verdeøyene å betrakte som en politisk enhet. PAIGC ble imidlertid splittet etter at presidenten i Guinea Bissau, Luís Cabral, Amilcars halvbror, i 1980 ble styrtet i et kupp. På Kapp Verde ble PAIGC til PAICV (Partido Africano da Independência de Cabo Verde). Dette partiet styrte fram til 1991, da det tapte i de første frie valgene. Overgangen fra ettpartistat til demokrati var det første i Afrika som skjedde uten voldshandlinger. Det liberalistisk orienterte MpD (Movimento para Democracia), sitter nå i regjeringsposisjon i sin andre periode.

Cabral forsto premissene for frigjøringen til bunns. I et intervju i 1968 sa han:

 "Når det gjelder taktikken følger vi det grunnleggende prinsippet for den nasjonale frigjøringskampen, eller om man vil for kolonikrigen: For å kontrollere et gitt område er fienden nødt til å spre styrkene sine. gjennom å spre dem blir fienden svekket og vi kan beseire dem. Men for å forsvare seg mot oss er fienden tvunget til å konsentrere styrkene sine og når den konsentrerer styrkene får vi anledning til å okkupere de områdene som fienden legger åpne og arbeide politisk der for å forhindre at den kommer tilbake."

 Viktigere enn det kampstrategiske var det at han forsto kravene som måtte komme etter krigen Portugal: Bedret helsetilbud, flere skoler, et demokratisk styresett og generelt bedre materielle livevilkår for folk flest.

 I 1969 hadde amerikanernes engasjement i Vietnam en topp med 540.000 soldater inne i landet. Målt i forhold til folketallet, sendte portugiserne minst like mange mann inn i Guinea-Bissau...  Det ble en grusom krig, hvor også napalm ble anvendt mot lokalbefolkningen. Det vil føre for langt i denne sammenheng å vurdere krigens gang og hva som "egentlig" forårsaket den endelige frigjøringen; Unge offiserers tretthet av systemet og/eller krigen, Portugals tilnærming til EU, eller kostnadene ved krigføringen. En annen faktor som blir nevnt er regimets manglende visjon for en eventuell opprettholdelse av koloniene. Sluttresultatet står fast: 14. september 1974  og 5. juli 1975 ble hhv. Guinea-Bissau og Kapp Verde selvstendige stater.

 Dagens situasjon må ses på bakgrunn av landets komplekse befolkningsstruktur, med svært ulike samfunnsorganiseringer. Maktmisbruk, kupp og inkompetente ledere har også skapt problemer. Portugiserne var aldri spesielt interesserte i å utvikle koloniene sine og sørget i tillegg for at koloniene ikke hadde særlig infrastruktur intakt da de forlot Afrika. I sum satt befolkningen i Guinea Bissau igjen med nettopp det Cabral fryktet: De nye makthaverne så kanskje annerledes ut, men oppførte seg som de gamle.

Lese mer?