Music from Cape Verde  - Musikk fra Kapp Verde -

Música do Cabo Verde artists / artistas

 

by Olav Aalberg, badiu "at" tabanka.no

Updated June 2009

Return to front page

 

  

The CDs to buy while in Cape Verde 2009

but first, a nice sit-in recorded live somewhere in Cape Verde!

Tcheka: Lonji

Tcheka´s third solo album. Say no more, this singer, guitar player and composer developing his own style, incorporating new batuku,
and jazzelements in a wonderful blend. Just go out and get it! You should be able to find it in any civilized country...

See/listen to Agonia, Nu monda (let´s reap), Sabu, Primeru Bes Kin Ba Cinema,

Bau & Voginha: Relembrando os mestres

This CD contains guitar music written by renowned Capeverdean composers, like Luís Rendall, Vasco Martins and Tazinho. It is slightly introvert, and as great acompanion to a night on the veranda, asin front of the fireplace. So far, no known distributor in Europe, so buy a ticket to Cape Verde!


 


Zeca di Nha Reinalda: Na caminho

Still going strong. No surprises from the co-founder of the famous and classic Capeverdean post-independence bands
Bulimundo and Finaçon, but a solid, well produced (in his own studio at Achada Grande, Praia) album.

Check also his "Dukumentu" album, containing even an old children´s playing tune (Sapatinha di li ka).

Tó Alves: Hó mãe mas justa

is a pleasant surprise from Cesaria Evora´s cavaquinho player for many years. As the only singer in a family of musicians (brothers Kim and Kako, Djonsinho (their father), his first CD is full of everyday stories of love, parties, moral advice to youngsters, all in a caracteristical, but still traditional, melodic style. This is one of our very, very favourite CDs this year!

 

Praia Dakar Coneixões

features Princezito, Tcheka, Djoy Amado and Neusa (from the CD Terrero Xubenga, another grat album), all playing with Senegalese musicians. An interesting and well mixed record. Princezito plays as usual with words and voice, imitating an LP with scratches, Tcheka sings songs from Arguï, with a markedly more interesting sound.


Get it here: http://www.caboverdeonline.com, or go to Cape Verde!!!

Kriolo lyrics, mornas, koladeiras, batuku and more.

 

Shops:

In Holland: http://www.novamusica.nl/winkel/Scripts/artikellijst.asp?id=1

In Portugal: www.fnac.pt

 

Introduksjon  1
Hver øy sin stil 2
Morna  2
Lundum   2 (In Portuguese)
Koladera  3
Tabanka  3
Batuku  3
Slik foregår batuku: 4
Finason  4
Funaná  4
Instrumentformasjonen  6
Fra synthsyke til akustisk sjelebot 6
Ferro Gaita  6
Cesaria Evora  6
Ayan! Ja! 8
Litt om noen andre artister 9
Musikkfestivaler 13
Kjente komponister: 13
Kappverdisk musikk på Internett 13
Kjøpeguide: 14
Instrumenter 14
Litteraturliste  15

 

Introduksjon

Om funana på NRK Jungeltelegrafen

Om José Carlos Schwarz, fra G. Bissau, på NRK Jungeltelegrafen

 

Den best kjente artisten fra Kapp Verdeøyene heter Cesaria Evora. Hennes spesielle stemme har ført de kappverdiske mornas til alle kontinenter. Kappverderne er et sjøfarende folk fra et samfunn med en ekstremt høy utvandring. De har alltid mottatt impulser fra verden utenfor og musikken blir derfor kjent og ukjent for oss på én gang. Musikken er en særpreget blanding av vestafrikanske, karibiske og europeiske musikkstiler.

 

Kapp Verdeøyene ligger sør for Kanariøyene. Øyene var ubebodd da portugiserne kom dit midt på 1400-tallet. De grunnla et samfunn basert på slavehandel og jordbruk. Ingen av delene ble noen stor suksess, men Kapp Verde utgjorde et viktig knutepunkt for slavetrafikken til Amerika i lang tid framover. Etter hvert slo folk seg ned for godt, og det var en heller broket befolkning; Rømte slaver, frigitte slaver europeiske landsforviste og eventyrere. Det kom jødiske flyktninger fra Europa og portugisiske bønder som ble lurt til å tro at rikdommene bare ventet på nettopp dem. De mange og lange tørkeperiodene tørket optimismen inn til en barsk sentimentalitet.

 

Utvandring har vært en av få veier til overlevelse. Arbeid på sukker-  bomulls- og kaffeplantasjer på fastlandet og São Tomé e Principe på de reneste slavekontrakter var en av de tidlige løsningene etter at slaveriet formelt ble avskaffet. Senere åpnet det seg muligheter i  Europa og Amerika. Hele tiden var følgene den samme: Unge menn forlot kvinner, barn og slitne foreldre. En meget sterk kjærlighet til hjemlandet blandes med en like intens utferdstrang.  Et liv på slike betingelser er alltid en påkjenning for hele samfunnet. Den kappverdiske musikken bærer da også bud om dette. Kroppen drar, men sjelen blir, (Korpu ta bai, alma ta fika) er et fast munnhell.

Hver øy sin stil

Hver av de ni øyene som er Kapp Verde har sin favoritt blant de ulike stilartene. Mest afrikansk innflytelse finner man på Sotavento, øygruppen i sør, der funana, batuku, finason og koladeira dominerer. I Barlavento, øygruppen i nord, dominerer den europeiske påvirkningen. Her finnes blant annet morna, vals, masurka og kontradanza. Tidligere også lundum.

 

Med unntak av noen 78-plater i U.S.A. på tredvetallet[1] skjedde ikke plateinnspillinger i nevneverdig grad før på midten av femtitallet, med innspillinger hovedsakelig i Portugal. Noen kappverdiske artister har imidlertid bidratt til populærmusikken i USA. Den kjente jazzmusikeren Horace Silver er halvt kappverdisk. Hans hit «Cape Verdean Blues» fra 1965 er den eneste med klar referanse til barndomshjemmet, der faren og hans venner jammet med utgangspunkt i tradisjonelle sanger. Ellers finner vi kappverdere i både Duke Ellingtons storband og Machitos latinske storband.

 

En langvarig tørkeperiode tidlig på sekstitallet, kombinert med frigjøringskriger på det afrikanske kontinentet og Salazarregimets undertrykkelse av alt som smakte av nasjonalisme, sendte mange musikere utenlands. De dro til Brazil, Senegal, Portugal, Holland, Belgia, Frankrike og U.S.A..  Første kappverdiske CD var sannsynligvis Os Tubarões´ ”Bote, Broce e Linha” i 1988.

 

Populærmusikken hentet mye låtmateriale fra B. Leza[2] fra S. Vicente. Han startet sin karriere som komponist i tredveårene og gis æren for å ha modernisert "mornaen" ved å introdusere en "brasiliansk" halvtone, en overgangsakkord mellom to grunnleggende akkorder. Morna hevdes å ha sin opprinnelse i Boa Vista, for deretter å ha beveget seg til S. Vicente og Brava, der mornakomponisten Eugenio Tavares ble født. Hans melodier er fortsatt store favoritter og standardrepertoar, blant annet for den nå avdøde fiolinmesteren fra samme øy, Raúl de Pina. På bildet har han nettopp fylt hundre!

 

Morna

Morna er i dag en sentimental musikkform, som ofte tar opp kjærlighet, lengsel etter hjemlandet og det harde livet på Kapp Verde. Diskusjonen omkring opprinnelsen ha vært ført i mer enn sytti år. I hovedsak diskuteres likheten mellom den portugisiske fado, den brasilianske modinha og lundum, eller landu, med antatt opprinnelse i Angola. Morna anses i dag å ha sin opprinnelse i nettopp lundum. Den kappverdiske komponisten, musikeren og forfatteren Vasco Martins mener det er gode grunner til å hevde at også morna har røtter i lundum[3]. På bildet ser vi en av de mest kjente mornakomponister og fiolinister, Raul de Pina,fra Brava. Han fylte 100 år like før denne konserten våren 2002, men spiller og synger fortsatt utmerket!

Lundum

Lundum ble spilt på flere av øyene inntil relativt nylig og spilles fortsatt på brylluper på øya Boa Vista), hvor man også nå mener at mornaen kan ha oppstått først. Dansen imiterer en hane som kurtiserer en mulig make. Brudgom og brud danser denne ved midnatt bryllupskvelden.  Også forloverne deltar, med sine respektive partnere. Lundum kan ha kommet til Kapp Verde med slaver på 1700-tallet. Celina Pereira og Paulino Vieira har begge spilt inn en melodi kalt Lundum (Celina sammen med Paulino).

I tillegg finner vi bandera (3/4-rytme), talaiu baxu (begge typisk fra Fogo) og de europeiske vals og mazurka.

Koladera

Koladera var opprinnelig både en dans i prosesjoner ved spesielle festdager og en musikkstil benyttet av en gruppe kvinner som improviserte over aktuelle hendelser.

 

Humoren, sarkasmen og samfunnskritikken var selvfølgelige elementer i tidligere mornas, men finner fra femtitallet sitt utløp i "koladera", en raskere, mer dansbar stil. Noen av komponistene, for eksempel Frank Cavaquim, trakk etter hvert veksler på sambaen. Noen hentet ”semba” og andre rytmer fra Angola, ettersom mange kappverdere hadde bosatt seg der, eller blitt tvangssendt i det portugisiske militæret for å slåss mot frigjøringsbevegelsen der.

 

Stilarter som hentet sin rytme fra afrikansk kultur ble lenge ikke godtatt som annet enn folklore, men ble anerkjent med den kulturelle bevisstgjøringen som fulgte frigjøringskrigene. Batuku, tabanka, finaçon, funaná, kola, alle ble etter hvert trukket ut fra sin tradisjonelle og delvis religiøse sammenheng og anvendt som selvstendig grunnlag for populærmusikk. Blant de første gruppene som hentet inspirasjon herfra finner vi Kolá og Kwela Tabanka (60-70-tallet).

 

Tabanka

Ordet tabanka betyr landsby på kreolsk i nabolandet Guinea-Bissau, hvorfra de fleste slavene ble hentet til Kapp Verde. På Kapp Verde betyr tabanka en religiøs/sosial organisering, der slavene organiserte sin egen variant av sankthansfeiringen. I dag er tabanka like mye et økonomisk sikkerhetsnett for de involverte.

 

Tabankafestene provoserte tidlig kolonimaktene. Den første referansen vi kjenner til  om tabanka, er et forbud fra 1712. Forbudet skyldtes blant annet den afrikanske påvirkningen som truet europeiseringen, som igjen ble antatt å styrke slaveeiernes makt over slavene. Lojaliteten blant slavene lå naturlig nok ikke hos slaveeieren. Med vekslende hell ble tabankaen forbudt helt fram til slutten av kolonitiden. Seremoniene henter hovedsakelig elementer fra katolske ritualer, men noe har nok også vestafrikansk opprinnelse.

 

Tabankafestivalene foregår i perioden 3. mai til 29 juni. Mellom disse datoene finner vi sankthans. I Brasil kalles en liknende festsyklus junifester - festas juninas.

 

Rei di Tabanka, eller Kongen av tabanka er festivalens øverstbefalende. Tabanka imiterer koloniveldets administrative og militære organisering. Nedover finnes dronning, hoffsjef, offiserer,  menige og tyvene. Tyveriet av helgenen er viktig. Den som kjøper tilbake helgenfiguren får rett til å huse figuren, men forplikter seg samtidig til å sponse seremoniene. Dette innebærer mat og drikke, et alter og et sted å sove for vokterne av helgenfiguren.

 

Utenfor «sesongen» er tabanka stort sett bare aktiv som en slags kollektiv forsikringspool. Dersom et medlem dør, bidrar de andre til en anstendig begravelse. I begynnelsen av forrige århundre ble festivalen gjenopplivet, men står i dag i fare for å dø ut, på grunn av manglende rekruttering.

Batuku

Under valgkampen til det første frie valget i -91, kunne man  på Santiago, den største øya, høre politisk propaganda framført som en batuku. Hovedsaklig er det kvinner som synger/danser batuku. Dersom menn en sjelden gang deltar, skjer det til stor munterhet. Danserne knytter en «pano»[4] rundt hoftene og danser til rytmen fra de omkringsittende kvinner, som har pakket sine panoer til en hard ball på fanget, og trommer takten på denne.

 

For den som er interessert, finnes en doktoravhandling på engelsk, om musikk fra Santiago. Vi har den og den er både lærerik og morsom. Menn får gjennom den et innblikk i en stort sett kvinnedominert verden.

Slik foregår batuku:

En gruppe kvinner, batukaderas, setter seg i en ring. Med seg har de en pano (mer om pano  senere), som de nå til dags har pakket inn i plastposer, for å få sterkere lyd. Denne ”pakken” (Txabeta, /tsjabeta/, kalles den) legges på fanget, og fungerer som en slags tromme. De klapper en dobbel rytme.

Kantadoraen, forsangeren, synger hovedteksten og angir et slags refreng, som de andre gjentar. Først er det en rolig rytme, avslappet. Noen jenter knytter en pano rundt hoftene og danser inne i ringen. Forsangeren, kantadoraen, improviserer (?) over temaet som er gitt av anledningen. De kommenterer kanskje dagliglivets hendelser. På et gitt tidspunkt øker klappingen i tempo og styrke. Når tempoet er på det mest intense, danser de med flotte hoftesving. Rapika, kalles dette punktet i dansen, og gjenfinnes i funanamusikken.

 

- Batuku får hele verden til å skjelve, sier damene selv. De live-opptakene jeg har hørt, har ikke greid å formidle styrken, nettopp fordi styrken har fått mikrofonene til å skurre! På min første batuku (endelig!!) på den kappverdiske kvinnedagen ultimo mars 2002, skjønte jeg hvorfor. Når du sitter nær dem, kjenner du den utrolige energi strømme mot deg, og du forstår hvorfor de kan holde på til daggry, uten å bli trette.

Les mer om batuku

Finason

Den eneste mannlige batukadeiroen jeg kjenner til, er Nhô N´toni Denti d´Oro, Anton med gulltanna. Han har gitt ut én solo-CD, ved hjelp av Radio France/det franske kultursenteret. I tillegg har han gitt ut én CD (2006) med den andre av de beste batukaderaene, Nha Nasia Gomi.

Nhô N´toni er 81 år (2007) og har sunget batuku/finasons siden han var sju. Egne sanger har han laget fra tiårsalderen. Nhô N´toni forklarer forskjellen på finasons og batuku slik: Felles er rytmen og situasjonen de synges i (alle festligheter, men ikke til begravelse, da er det bare choro og tabanka).

 

Men mens batuku er en såkalt call/response, altså én leder som synger, og resten av gruppa fanger opp og synger refrenget, er finason en langt mer intrikat form. - Vi må være fire, seks eller åtte i "terrero-en"  (den ringen som utgjøres av sangerne).

- Gruppa diskuterer emne og hvordan vi skal synge finason-en. Én av oss begynner å synge - ti ord over et tema. Den neste plukker opp temaet, og synger videre - ti ord - og slik går det rundt i gruppa, fortalte Nhô N´toni meg i 2002. Finason krever altså langt større krav til den enkeltes evne til improvisasjon innenfor et gitt system. Tilsynelatende enkelt, men samtidig raffinert!

Funaná

Funaná oppsto sannsynligvis på Santiago på begynnelsen av 1900-tallet, da kirken innførte trekkspill som en billig erstatning for orgel. Trekkspillet var lett å frakte med seg og ble derfor raskt populært også på mer folkelige fester. og spilles tradisjonelt med en diaton torader og ferrinho (en kniv og et riflet metallstykke som man «skraper» på).

I dag brukes mange andre instrumenter i tillegg, eller som erstatning. De første som brukte funana i populærmusikk, var António Sanches, Jõao Cirilo, og grupper som Bulimundo og Abel Djassi. Navnet Katchaz er uløselig knyttet til denne prosessen. Medlem av Bulimundo, gitarist, med Santana som inspirator, hentet mange låter fra kjente mestre, som Kodé di Dona (bildet), Sema Lopi og andre, tilsatte moderne instrumentering - og en ny popbølge var i gang!

 

Noen mener funana kommer fra en musikkstil som var populær på Säo Tomé og Principe og brukte nettopp trekkspill[5]. Der ble musikken ble kalt «fungagá» et ord som kan oversettes som «skrangleorkester»! Mange kappverdere slet seg ut på kontraktarbeid på plantasjene på disse små øyene. Cesarias store hit, «Sodade» handler nettopp om en kvinne hvis kjæreste har reist til disse øyene. Hun vet at malaria og hardt arbeid tok knekken på de fleste. Kom de hjem, hadde de tjent så lite, at de ofte måtte ta en ny periode. Hjemme på Kapp Verde var nøden under de store tørkeperiodene om mulig enda verre, så det var få alternativer. Mer enn en femtedel av befolkningen ble utradert under de verste tørkeperiodene på førtitallet..

 

Stilen, tekstene og de ville festene i det indre av øya Santiago, hvor funana ble spilt, ble sett ned på som vulgær av eliten i samfunnet, som betraktet morna, europeisk musikk og, etter hvert, koladeira som de eneste «korrekte» musikkformene.

Frigjøringen i -75 førte til en sterk musikalsk utvikling: Politisk skolerte og engasjerte unge hentet fram politiske tekster fra mornas og koladeiras. Portugisernes undertrykking av alt som smakte av afrikansk kultur ga motstanderne av kolonimakten grunnlaget til å utvikle en identitet med røtter nettopp i Afrika.

 

Grupper som Bulimundo, Finaçon og Os Tubarões har siden syttitallet arbeidet bevisst med å blande moderne instrumenter med tradisjonsrytmene. Os Tubarões er et eksempel på brobyggerne mellom tradisjonsformidlerne og nyskaperne. Alle tre gruppene er nå oppløst, men mye av musikken er tilgjengelig på CD.

 

I et forsøk på å bli anerkjent på den internasjonale scene i Paris, blandet Tam Tam 2000 (med base i Paris), Cabo Verde Show (med base i Dakar, Senegal) og andre grupper inn sterke elementer fra salsa og samba. Tam Tam 2000 sang både på fransk, spansk og engelsk - en høyst uvanlig foreteelse for kappverdiske band. Så godt som alle andre artister synger på kappverdisk kriolo.

 

I dag spilles funaná av de fleste kappverdiske popartistene, som samtidig henter inspirasjon fra rumba, reggae og rap. Blant disse finner vi Tito Paris (Portugal), Kino Cabral, og Grace Evora (begge Holland). Boy Gé Mendes´ (født i Senegal) poppregete stil har nå nådd verdensmusikklistene, der jo Cesaria Evora allerede befinner seg.

 Instrumentformasjonen

Instrumentformasjonen besto i begynnelsen av 1900-tallet vanligvis av to-tre gitarer, en cavaquinho (en liten «Hawai»-gitar), en solist på fiolin/klarinett og trommer. Ritmos Caboverdianos og Centaurus dannet på denne tiden nye instrumentgrupperinger. Disse gruppene var kvartetter med piano, gitar, elektrisk/akustisk bass og trommer, pluss én til to vokalister. Trommesettene hadde tidligere vært ganske enkle, men fikk nå et moderne oppsett. De to gruppene representerer samtidig de to veiene musikken har gått senere: Eksperimentering med nye stilarter og retur til tradisjonsformidling. Fra siste halvdel av sekstitallet gikk man over til elektriske instrumenter, med gruppen Voz de Cabo Verde blant pionerene. Vokalisten, Bana, har gitt ut mer enn femti plater i løpet av sin karriere, den foreløpig siste i 2001.

Fra synthsyke til akustisk sjelebot

Åtti- og nittitallet slet med plagsom bruk av synthesizere. Kanskje er dette et etterslep av århundrelang negativ innstilling til den afrikanske arven. Kim Santiago, en av grunnleggerene av Bulimundo, forteller om flere års kamp, selv etter frigjøringa fra Portugal i 1975, med utestenging fra den lokale radiostasjonen, få oppdrag på de andre øyene, før gjennombruddet. Ennå i dag er distribusjon av kappverdisk musikk til en stor grad er todelt, den mest europeiske stilen, med Cesaria i spissen, distribueres av store selskaper, mens utøverne av funana, som Ferro Gaita, Kodé di Dona, Sema Lopi (se bildet), Bitori Nha Bibinha og Rabenta, som regel gis ut på mindre selskaper og følgelig med dårligere distribusjon. Det har vi likevel vært en gledelig utvikling, der flere selskaper har funnet det interessant å gi ut plater med akustisk folkemusikk fra Kapp Verde. For eksempel har Ocora, Radio Frances plateselskap, utgitt en rekke med opptak av viktige utøvere, som N´toni Denti d´Oro og Kodé di Dona, samt et dobbeltalbum med artister og stilarter fra alle de ni øyene som utgjør Kapp Verde.

 

Ferro Gaita

Ferro Gaita er gruppa som gis æren for å ha gjenopplivet den opprinnelige funanaen. De spiller akustisk, med unntak av en forsiktig el-bass. Ferro Gaitas debutalbum, Fundu Baxo (1997), solgte i over 20 000 eksemplarer. I forhold til befolkningstallet - emigrantene inkludert, tilsvarer det et salg på minst 100 000 CDer i Norge. Slett ikke verst, men heller ikke uvanlig blant de største artistene på selve Kapp Verde og i de store emigrantmiljøene rundt om i verden. Oppfølgeralbumet, Rei di Tabanka, (desember 1999) solgte etter sigende enda bedre. De ga også gitt ut en Best of CD, på et internasjonalt selskap (Warner?). I 2004 kom Bandera Liberdade, og i 2006 kommer de forhåpentligvis til Norge!!!!

 

I Ferro Gaita komponerer, synger og spiller Eduino (bildet) og Bino Branco, som begge to spilte i speiderkorpset Abel Djassi tidligere (altså ikke bandet). Eduino spilte da saksofon. Gaita har han lært av Bitori Nha Bibinha. Bitori har selv gitt ut minst fire CD-er, gjerne med Chando Graciosa på vokal, siden han som regel ikke synger selv.

Ferro Gaita består av:

Estevão Tavares (Eduino)        Gaita, Drums machine, Vocals, Backup Vocals
Luis Fernandes (Paulino)         Bass Guitar, Vocals and Backup Vocals
Carlos Pereira (Bino Branco)    Ferrinho, Vocals, Backup Vocals
Emanuel Tavares                    Percussion, Backup Vocals
Arlindo Delgado                      Drums
Ricardo "Zunga" Pinheiro        Musical Producer and Sound Engineer
Augusto Veiga                       Manager

Cesaria Evora

(ca. 60 i 2002) er landets mest kjente artist. Hun har turnert i Afrika, Asia, Nord- og Sør-Amerika, i mange europeiske land, blant annet i Oslo (2001) og to ganger på Vattenfestivalen i Stockholm. Cesaria, barfotdivaen som hun kalles, på grunn av sin vane med å opptre barfot, bor fortsatt på øya São Vicente og henter mye av repertoaret fra kjente folkemelodier. Samtidig benytter hun en rekke av de yngre kappverdiske komponistene og musikerne, slik at hennes popularitet i høyeste grad kan sies å komme andre til gode. Hun har vunnet en rekke priser, og har blitt nominert til Grammy-pris fire ganger, foreløpig uten å ha vunnet. Mange sammenligner henne med Billie Holiday og Edith Piaf. Valg av tekster og livsstilen kan ligne, men stemmen er hennes egen - usentimentalt sentimental, preget av levet liv. Les mer om Cesaria

 

Simentera hører siste skudd på stammen av grupper som henter inspirasjon i folkemusikken og spiller med akustiske instrumenter. På sin første CD hentet de materiale fra Guinea Bissau, Sør-Afrika - og selvsagt Kapp Verde. De ga i 2000 ut sin tredje plate og spilte samme året på folkemusikkfestivalen i Førde. Ny plate spilles inn i Paris i 2002. Teté Alhinho og Mário Lucio har i tillegg egne utgivelser.

 

Senere har grupper som Cordas do Sol (S. Antão) og Rabasa (Holland/Santiago) kommet til.

 

Multiinstrumentalistene Tito Paris og Paulino Vieira (begge fra S. Nicolau) er blant de dyktigste musikerne og komponistene fra Kapp Verde. De lager ofte musikk for andre, deriblant Cesaria, men har også vedlikeholdt sine egne karrierer. Til venstre spiller Paulino Vieira (t.h.) med Zé Henrique (t.v.), en høyt anerkjent komponist fra bydelen Calabaceira i Praia. Zé Henrique har ikke utgitt egne plater, men musikken hans benyttes flittig av utøvere som Paulino, Mayra de Andrade og andre.

Ayan! Ja!

Tcheka er en ung gutt, spinkel, men med stor stemme. Musikken hans er innspilt av andre artister, som Lura (bosatt i Portugal) Det bittelille utestedet Tex (diskret skjult oppe på Plató, uten skilt, men rett over gata for inngangen til hovedpostkontoret) har nytt godt av både hans og flere andre unge talenter, når de har spilt opp utpå natta. Han har gitt ut to soloalbum, Argui! (2004) og Nu mónda (2005)

 

Tcheka er en av fire som deltar Ayan (ja)(2002). De andre er Princezito, Vadú (nevø av Zeca di Nha Reinalda, ex. Bulimundo/Finaçon) og gruppa Djingo. Både Tcheka og Vadú forventes å konmme med egne CDer i 2003

Deres felles utgangspunkt er bruken av batuku-rytmen (les artikkelen om musikk) i bunnen, og et ønske om å videreføre musikktradisjonen på egne premisser. Skal noe anbefales av nyskapninger, må det bli denne plata. Ellers har, i år som de to foregående, Zeca de Nha Reinalda stått for innspilling i sitt studio oppe i Achada Grande av en "samleplate" med bare uutgitt musikk. Verão 2002 - eller Sommeren 2002 er en fin miks av ballader, murbrekkende "festa-festa" med HeavyH - musiker og diskotekeier (lekre BombH (uttales /båmbaga/)) og mer tradisjonell - og feiende funana.

Fidjus di Funana (1 og 2 er ute) er en samling av funana. Her finner vi mange mer eller mindre kjente utøvere av funana.

 

Orlando Pantera, (bildet) som døde i en bilulykke januar 2001 medvirker som studiomusiker på mange av låtene på Fidjus di Funana 2. Dette talentet ga aldri ut egne plater, men har fått en viss kultstatus, og piratopptak verserer mellom venner.  A. T. A. Djudja ga ut en suksessplate i årsskiftet 2001/2002, hvor han klippet fra et slikt opptak og brukte det i sin låt Padaz de mi. Panteras enke ønsket ikke å tillate dette og anla rettssak, som endte med forlik. Da hadde plata vært inndratt fra markedet en stund.

 

Tito Paris ga ut to plater i 2002. Først en live-plate, fra en konsert i 1990, deretter studioplaten Guilhermina. Tidligere har han gitt ut tre CDer. Han komponerer egen musikk, synger nydelig, men henter også låtmateriale fra andre komponister/musikere, som Paulino Vieira og Ramiro Mendes (i Mendes Brothers, har laget tre-fire CD-er). Tito Paris har slitt med sykdom i strupehodet og tok en pause fra karrieren, men i 2006 kommer en studioplate, visstnok med fullt symfoniorkester!

 

Jorge Neto og Kino Cabral (begge ex. Livity) lanserte også nye plater i 2002. Jorge Neto deltar også med en låt på plateprosjektet Bale Pena, en slags kopi av Verão 200X-serien.

 

Litt om noen andre artister

Albertinho (Évora)

Foreldrene er kjente musikere (Bilocas og Alda Andrade Ferreira). Spilte i Abel Djassi, en av gruppene som startet den nye bølgen med pop-folkemusikk på slutten av syttitallet, sammen med Bulimundo. I 1987 spilte han sammen med Bana, i hans diskotek/restaurant i Lisboa. Den gangen var også Tito Paris og Dany Silva der. I 1990 ble Albertinho med i Bulimundo, som da hadde fått en litt annen sammensetning etter splittelsen - og dannelsen av Finaçon. Synger i Grupo Serenata, som ga ut "Camin d´América i 1987. Han har gitt ut en egen CD, Confidencial, og har medvirket ved innspillinger med Jaqueline Fortes, Dany Carvalho, Toy Vieira, Tito, Tito Paris, Zé Rui de Pina og Pulonga Bita.

 

Bana

 

Bau

Bau er sønn av felemaker og komponist på Fogo, Nhõ .... (Paulino Vieria arbeider på en CD som en hyldest til ham: Então Mestre!)

Spiller fiolin og gitar. Har utgitt minst fire CD-er (Jailza, Inspiração; Bulimundo, Top d´Coróa) og har spilt med mange av de kjente artistene fra Kapp Verde. Bidrag fra ham regnes som et kvalitetsstempel.

 

Biús

Arbeider med fusjon av flere musikkkstiler - jazz, latinsk, kappverdisk. Født på São vicente, men lever i dag dels i Lisboa, dels Washington, og Kapp Verde.  Spilte mye med akustiske grupper. Har spilt med Boy Gé Mendes, Maria Alice, Tito Paris. Ga ut CDen Dia e Note i 1999, med brasilianske rytmer, salsa, jazz, funana og koladeira.

 

Bitori Nha Bibinha

Spiller gaita, men synger ikke. -Jeg har aldri likt å synge, sier han selv. Bitori bor i Achadinha, et litt slitt område av Praia. Han har spilt inn minst tre CD-er, alle med Chando Graciosa som vokalist og som ferrinho-spiller. Bitori spiller mest egne sanger, men på konserter hender det han bruker andres sanger også.

Dudu Araújo

Født på Sal. CD: Pidrinha (2001). Nyeste CD (2005): Boas Festas (god jul) med Bau og Bius. Tidligere utgitt LP: Apocalipse (ca. 1989). Synger temmelig likt Ildo Lobo.

 

Esmy (Esmeralda) Andrade

Spiller mest stilen Cabo Love og Cabo Zouk, kappverdisk zouk i rolig tempo, populær blant de yngre musikkelskerne. Fød på Foge, bor i Lisboa siden  ca.1995. Har koret/deltatt ved innspillinger for Bana, Tota Lopes, Carlos Delgado og Fortinho. Egenh CD utgitt 2002: Amor ki bom. Den består av funana og versjoner av brasilianske hits.

Fantcha

Brødrene spilte gitar og cavaquinho, Fantcha akkompagnerte med stemmmen. Ble opppdaget som tenåring av Ti Goy (Gregório Gonçalves), en av de mest kjente komponistene på Kapp Verde, da hun spilte med hans (samba?)gruppe Flores do Mindfelo på et karneval i Mindelo. Ti Goy oppmuntret henne til videre karriere som sangerinne, og introduserte henne for Cesaria Evora. Fantcha spilte inn en CD med Bana i 1988. Har spilt med Cesaria på en turné i USA, hvor hun bor i dag (New York). Har gitt ut Crioulinha (1997) og Viva Mindelo (2000) på Lusáfrica.

Herminia

er født på S. Vicente, og har foreløpig gitt ut én CD: Coraçon leve (1998) Hun synger i samme tradisjon som Cesaria.

 

Ildo Lobo

Vokalist i legendariske Tubarões, med tolv album. Har gitt ut to soloalbum etter bandets oppløsning: Nós Morna (1996) og Intelectual (2001).  faren, Antoninho Lobo, var en meget kjent vokalist fra Boa Vista. Ildo komponerer/skriver ikke selv, men fortolker andres musikk, gjerne klassiske melodier.

Isa (Pereira)

Se bilde først i artikkelen. Isa er universitetsstudent (2002), har deltatt på Summer Stravaganza (1998) på Clube Náutico og Fesquintal de Jazz (2002) i Praia. Synger stadig vekk på "musikkflekker" rundt om i byen. Isa har ikke en ferdig definert stil, men henter mye inspirasjon fra mornas og annen kappverdisk musikk, samtidig som hun også gjerne synger afro-amerikansk musikk - jazz, gospel, blues. Waldemar Bastos (Angola) er én av hennes favoritter. Bidrar med én sang på CD-en Cap vers l´enfant II (2001?).

Lura

Begynte som 16-åring med å kore på innspilling av andres musikk. Har samarbeidet med Bonga (Angola), Cesária, Evora, Tito Paria og andre. Deltok i prosjektet Onda Sonora Red Hot + Lisbon, og fikk gode kritikker for bidraget Nha vida. Ga ut én CD i 1999 (Nha vida), In love i 2002, spilt inn i Paris og Lisboa, og di Korpu ku alma i 2004, med sanger av blant andre Tcheka og Orlando Pantera

Luis Morais

En av grunnleggerne av Voz de Cabo Verde, som startet i 1967. Luis Morais spilte fløyte, klarinett og saksofon. Klassisk album: Boas festas (1969?). Komponerte selv, men var også kjent som en stor fortolker av det mer klassiske repertoaret. Morais døde 25. september 2002, 67 år gammel. Hans begravelse var en av de største i Mindelo noensinne. Morais var en av de mest anerkjente musikerne og komponistene på Kapp Verde. Han ble utnevnt til musikalsk ambassadør og turnerte i mange land.

 

I 2002 åpnet han “Escola Musical do Mestre Luís Morais”, en musikkskole, i Mindelo. Formålet var å hjelpe fram nye musikktalenter, for å bevare og fornye kappverdisk musikktradisjon.

Maria Alice

Maria de Barros

Født av kappverdiske foreldre i Dakar, flyttet til Mauretania, men bor nå i USA. Har spilt med Tropical Power, JammBand og Mendes Brothers, og internasjonale artister. CD-en "Nha mundo" ble utgitt årsskiftet 2002/2003.

Ny CD kommer i 2005.

Mayra de Andrade

Ung (19 i 2002?) sangerinne fra Praia, Santiago. Har vunnet flere sangkonkurranser i Frankrike, Tyskland. Studerer musikk i Frankrike fra høsten 2002.

 

Mick Lima

Paulino Vieira

En av de største talentene fra Kapp Verde. Paulino har deltatt på innspillling av over ett tusen plater, med kappverdiske, portugisiske og artister fra alle de andre portugisiskspråklige landene i Afrika. Han spiller omtrent alle mulige instrumenter, komponerer, synger og produserer musikk. Deltok i filmen: Le Bassin de John Wayne (1997) av João César Monteiro.[6]

Tcheka

En av mange nye, unge talenter. Bor i ASA Praia. Tcheka har deltatt på to CD-prosjekter: Cap vers lénfant II og Ayan. Lura har benyttet én av hans sanger på sin plate.. fra 2002.

 

Soloalbum: Argui, 2003,

Nu monda, 2005 

 

Teofilio Chantre

Fifi blant venner, er kjent i store deler av verden gjennom Cesaria Evoras tolkninger av hans musikk.

Teofilio Chantres musikk ligger nær den tradisjonelle kappverdiske, og konsentrerer seg særlig om mornas og koladeiras. Som nær sagt alle andre kappverdiske artister, foretrekker Teofilio Chantre å synge på det lokale språket, kriolo. Han har gitt ut flere CD-er som soloartist.

Også som studiomusiker har Teofilio Chantre gjort seg bemerket; Han deltok blant annet som musiker til lydsporet på Emir Kusturicas Gullpalmevinner "Underground" i Cannes i -95.

 

Tibao Tavares 

 

Født på Maio.

Les intervju på engelsk: http://asemana.cv/article.php3?id_article=15389

 

 Totinho

Spiller saksofon. Har spilt med Cesária på turnéer. Har gitt ut CD: Sentimental (1999?). Spiller kappverdisk, jazz, brasiliansk, gjerne i en fusjon.

 

 Vadú

Vadú er én av de fire artistene på Ayan-CD-en. Han gir ut egen CD i 2005. En dyktig sanger, gitarist og komponist. Onkelen er legenden Zeca de Nhâ Reinalda (Bulimundo/Finaçon), og har spilt inn én av Vadús sanger (Batuco) på sin CD, Camponês, fra 2002.

 

Vera Cruz

Vera Cruz er batukuens rock´n roll. Orlando Pantera og røttene ligger under, men også en aggressiv intensitet som fanger tilhørerne. Hun synger barfot som Diva Evora, men danser en egen, frenetiske dans som slett ikke minner om Cesaria.

  

Vlú

Har gitt ut CDen Hey Morena.

 

Voginha Miles

Voginha Miles er jazzmusiker og har gitt ut minst én CD (Felicidade, 2002) alene, og én med Vasco Martins.
 Han bor i Mindelo og jammer i blant sammen med norske jazzmusikere på vinterbesøk der.

Musikkfestivaler

Kapp Verde har i dag flere store musikkfestivaler.
Baia das Gatas
foregår på stranda med samme navn på S. Vicente, Gamboa på stranda Gamboa like ved Praia, Santiago. På Sal har de Festival Praia Santa Maria. Dissse er alle orientert mot moderne lokal popmusikk. I tillegg finnes et par mindre festivaler på Santiago, i Pedra Badejo (også kalt Santiago), der det spilles mer tradisjonell musikk. I Cidade Velha holdes i 2002 for 3. gang musikkfestivalen FestVale. (alltid i begynnelsen av september). Mer vekt på utøvere av tradisjonelle rytmer. Festivalene varer gjerne til sekstiden om morgene, ikke ulikt kappverdiske fester ellers! Slik må det kanskje bli i et land der varmen på sommeren og i regntida er jevnt høy.

 

Viktig for rekrutteringen har også konkurransen Tudo Mundo Canta, hvor unge talenter siden 1982 har fått sjansen tul å vise seg fram for et større publikum. Mange av de mer kjente artistene har startet her: Calú, Quim Alves (multi-instrumentalist, produsent), Totinho (saksofonistt, spiller mye med Cesaria), Jorge Neto (ex. Livity), Mirri Lobo, Mário Rui, Sãozinha, Antéro Simas, Djoy d´Eloy.

 

I tillegg arrangeres dansekonkurransen Tudo mundo dança hvert år. Til sammen bidrar dette til å ssikre at kompetansen holdes på et høyt nivå, for selv om det koster litt å komme inn, og utvelgelsessesjonene er mange (og finalene likeså, med lokalfinaler for bydelrer/kommuner, og deretter for hele øya, og så mellom øyene..), er tribunene fulle hver søndag, av unge og voksene som vil se og lære nye trinn!

 

Kjente komponister:

Kappverdisk musikk på Internett

Kjøpeguide: En begynnerpakke:

Instrumenter

Instrumentene på Kapp Verde har tradisjonelt vært:

búzio             konkylie, gir to toner og brukes kun i tabanka (s.d.). Opp til ti ulike tonepar benyttes i større opptog.

cavaquinho:  firestrengs, liten gitar (finnes på Hawaii, Madeira, Azorene, Brazil og Portugal) mest benyttet til morna og coladeira

cimboa:          énstrengs fele, sannsynligvis med røtter i Guineakysten. Det finnes knapt en håndfull artister som kan spille på cimboa i dag.
                      Ifølge Nhô N´toni Denti d´Oro og Nhâ Nacia Gomi, ble finasons og batuku alltid akkompagnert av cimboa (og gitar/violão) i gamle dager.

ferrinho:        metalltriangel, eller først, en (ikke alltid) riflet metallstang "strøket" med en kniv el.l.Ferrinho brukes sammen med gaita i funaná

gaita:              diaton torader trekkspill, brukt mest til funaná og koladera

tambór:          en type skarptromme, benyttet til tabanka og kóla

violão:           portugisisk middelaldergitar, med to resonanshull og fem eller seks dobbeltstrenger. Benyttes til morna og koladera

violina           fiolin

 

 tilbake til førstesida

 

Litteraturliste

 

music

literary

Rodrigues, Moacyr and

Lobo Isabel

A morna na literatura tradicional

ICL

1996

music

traditional

Hurley-Glowa,
Susan Margaret

Batuko and Funana: Musical
Traditions of Santiago,
Republic of Cape Verde

Unpublished thesis for the
degree of Doctor of
Philosophy at Brown Univ

1997

music

Brito, Margarida

Os instrumentos musicais em Cabo Verde

The Portuguese cultural centre Praia-Mindelo

1998

Historical, political

Da Cruz, Eutrópia Lima

A música e a resistencia cultural

Kultura, Setembro 2001, p. 187-199.

 

music traditional

Martins, Vasco

A música Traditional Cabo-Verdiana- I (A Morna)

 

1989

music

Nogueira, Gláucia

O Tempo de B.Leza - documentos e memórias

Inst. da Biblioteca Nacianal e do Livro

2005

Historical

Nogueira, Gláucia

25 anos no palco e no disco

Kultura, Setembro 2001,
p. 175-184.

 

music traditional

Osório, Oswaldo

Cantigas de trabalho.

Tradições orais de Cabo Verde

 w/EP vinyl record

1980

 

various

Festival Baia das Gatas

Supplement to Horizonte, August 23rd. 2002

 

 

Monteiro, Vladimir

Les musiques du Cap-Vert

Chandeigne (ISBN 2-906462-48-9

1998

 

tilbake til førstesida

Return to front page


[1] His Masters Voice, RCA Victor, Columbia Records, Washington. Moacyr Rodrigues; Introduçäo à discografia Cabo-verdiana, i Cultura Cabo Verde, 1-1997.

[2] egentlig Francisco Xavier Da Cruz, 1905-1958

[3] Martins, Vasco: A música tradicional Cabo-Verdiana - I (A morna) ICLD 1988, p. 39ff

[4] En pano lages av seks remser vevet stoff, ofte med intrikate mønstre (les mer), som er sydd sammen. Kapp Verde var berømt for sine vakre panoer på 1700-tallet, og det var nesten umulig å gjøre handel på kysten av fastlandet uten at panoer fra Kapp Verde var en del av kjøpssummen!

 

[5] Carlos Filipe Gonçalves i Fragata 10/1996, p. 25-26. (TACV - Cabo Verde Airlines´ blad)